Det skjedde 04 juli 2016, Dan, min nye kjæreste som jeg også hadde jobbet med i en god del måneder, hadde flyttet inn dagen før.. vi fant begge tonen med hverandre sekundet vi møttes.. vi hadde lange samtaler om alt og ingenting, åpne og ærlige fra første start. Vi falt for hverandre. Ikke til alles glede, da han var sammen med ei frøken som han da forlot... Han fikk mye piss kastet etter seg i denne perioden. Mye stress og mas, han måtte avlive katten sin, og vi omplasserte hunden hans da han følte han ikke fikk nok tid til å gi ho det ho trengte.. også fordi jeg hadde en hund fra før av. Den 04.juli.. dagen etter han flyttet inn, vi hadde skrevet handleliste siden vi skulle på Nordby, til min store glede skulle jeg vise han hva "stand'n stuff" Tortilla var, siden han aldri hadde hørt om dette, "tufs" tenkte jeg med ett smil om munnen ,
Han gikk på badet for å pusse tenna etter frokosten så vi fikk dratt.. han kom ut av badet, holdt seg for munnen og bablet noe jeg ikke forstod, jeg spurte om han hadde vært borti den tannen han hadde hull i, men han gikk å la seg på sofaen og vinket meg bort.. jeg så han ble rar i hele seg, jeg spurte om hva som var galt, men fikk ikke noe svar, jeg spurte igjen men han så på meg helt apatisk.. jeg sa "kan du smile? Smil!" , jeg så siden av munnen hang, "klem meg alt du kan med hendene!" Sa jeg og tok hendene hans i mine, kun venstre siden fungerte.. jeg kjente en bølge gå igjennom hele meg, og jeg husker at jeg spurte meg selg selv "skjer dette? Skjer virkelig dette??"... jeg tok ansiktet hans i hendene mine og sa, "nå har du fått slag, jeg må ringe Ambulanse ok?", og sprang for å finne mobilen.. jeg var klar på min sak og presiserte diagnosen øyeblikkelig i samtalen, de tok meg seriøst.. hadde de drøyet så hadde han dødd på under 30 minutter.. husker at jeg hele tiden hadde hånden mitt på hjertet hans, gnidde på han og praten for å holde han bevisst, og i tilfelle hjertet sluttet å slå.. etter ca 8 minutter etter han kom ut fra badet var ambulansen på plass, de raste inn i leiligheten, DA kastet han opp og sve
Vi fikk han på en båre, hendene mine var fulle av oppkast siden jeg holdt hodet hans når han holdt på, og vi kjørte i vei.
Først var det Kalnes, på veien dit hørte jeg de ropte bak at sjåføren måtte forte seg, blålys og hele pakka (han sa senere at de hadde aldri kjørt så fort), dette var en virkelig hastesak nå.. vi ankom Kalnes, jeg hadde prøvd å nå noen av hans familiemedlemmer (hadde ikke møtt de enda) , og mor var på vei. Jeg ble lastet hit og dit, men ble tilslutt hentet av en akuttlege , han forteller meg det jeg allerede visste, i tillegg så var han nå intubert og ventet på luftambulanse. Jeg ble spurt om jeg ville komme inn til akuttmottaket, jeg sa ja, skjønte i etterkant hvorfor de spurte, de ville jeg skulle se alle som prøvde sååå utrolig hardt, i tilfelle det gikk galt. Jeg telte 12 personer.. og alt gikk fort. En fra luftambulansen kom å spurte om jeg ville være med til Ullevål, uten å tenke på frykten min sa jeg øyeblikkelig ja, jeg fikk beskjed om å følge en viss person, og det gjorde jeg. På Ullevål satt jeg alene en god stund, han ble nå hasteoperert i hjernen, for å stoppe den massive blødningen.. jeg satt på ett stort venterom spik aleine.. kun mine tanker og opplevelser.. heldigvis kom mine søstre, de hadde snudd seg rundt på flekken og kjørt hit, jeg brøt sammen så vidt det var.. prøvde å holde meg sterk. Vi ble etterhvert ført opp på intensivens venterom, vennene hans og familie dukket opp etterhvert..mennesker jeg aldri hadde sett før. Jeg så på noen av hans nærmeste at de ikke skjønte alvoret.. det var det faktisk bare jeg som visste.. så fort som talen forsvant, og sekunder etter var han lam.. vi var der i flere timer.. dagen etter osv. 4 dager senere (han lå nå i koma) så bestemte de seg for å ta en ny hjerneoperasjon det var etter dette han ble stabil nok til å begynne å våkne av komaen. Ved første øyekast og berøring så visste jeg at han husket meg.. han var rolig så fort jeg holdt han i hånden, før han kom helt ut av komaen så koste han på meg slik hav gjorde før han ble syk.. jeg fikk sitte der så lenge jeg ville, siden jeg var rolig og hadde den effekten på han, selvom det er regler på slikt. Så det satt jeg pris på. Vi fikk opplyst om at han ville ha en stor hjerneskade, og at han ville våkne som en annen mann.. i flere måneder var jeg der hver dag, overnattet de første dagene på nye sykehus, (hvor han faktisk kysset meg for første gang etter han ble syk) , pendlet time etter time, pleiet, masserte, gjorde ting jeg ikke tidligere jeg ville forestilt meg jeg ville gjort som en "ikke sykepleier ".. men jeg gjorde det, uten tvil! Han var hjemme hos meg på permisjon fleeere helger, vi kosa oss alltid, hans største hjerneskade var Afasi, dette går på tale og forståelse, men vi fant vår måte å kommunisere på uten problem. I begynnelsen brukte vi rullestol, men han lærte seg å gå i løpet av denne tiden..
Den 15.november fikk han komme hjem fra sykehus, nå var det "ferie" frem til nytt sykehusopphold i januar.. vi hadde en fin uke sammen, hadde hatt fysioterapaut, ergoterapaut og logoped på besøk og hadde satt opp videre trening,... brått en morgen, uten at noe hadde skjedd så våknet han og ville til sitt barndomshjem.. jeg ble sjokkert og prøvde å finne ut hvorfor.. ved ett punkt så spurte jeg "elsker du meg?" Han hadde svart Ja alle ganger, men nå kom det ett nei..
Jeg sa til hans mor at de måtte hente han, etter alt jeg hadde gitt så klarte jeg ikke dette nederlaget nå.. og det gjør jeg ikke i dag heller. Men, ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli totalt eliminert av familien som jeg reddet sønnen til.. jeg fikk null oppdateringer, ett bilde på 38 dager, og ingenting mer.. han skal nå videre på ett nytt sykehus rett over nyttår, jeg spurte om han ville at jeg skulle overnatte der de første nettene så han ble komfortabel: "ja!" Fikk jeg da.. det blir hyggelig skrev jeg tilbake.. men svaret jeg fikk var at "det måtte være hemmelig ".. ok? Tenkte jeg.. jeg spurte om familien hans ikke ville at jeg skulle være med han, og gav han forslagene "ja eller nei " Nei, svarte han da..
Jeg får vondt hjertet..jeg har prøvd å gå videre med dette, men jeg får tilbake det at han musforstås og ikke kan forstå hva jeg sier.. noe som er veldig rart da vi hadde Maaaange samtaler om både gammelt og nytt som han utrykte seg på korrekt tidligere...
Jeg er nå så sliten.. jeg vet at de vil at jeg skal gi opp..slik at noen kan få "martyr" tittelen.. men seriøst.. dette handler om hans liv, mitt liv, en ekstremt traumatiske opplevelse..for ganske mange, og spesielt han og meg som sto oppi alt..
Var det meningen at katten skulle avlives? Hunden omplasseres, at han skulle flytte inn hos meg slik at han ikke kom til å dø.. ?? Greit det.. men hver så snill.. ikke la meg gå igjennom slikt noe mer.
