Ja, da var det på tide med ett nytt innlegg.. dette har nå blitt en samling av mitt livs værste hendelser..

Det skjedde 04 juli 2016, Dan, min nye kjæreste som jeg også hadde jobbet med i en god del måneder, hadde flyttet inn dagen før.. vi fant begge tonen med hverandre sekundet vi møttes.. vi hadde lange samtaler om alt og ingenting, åpne og ærlige fra første start. Vi falt for hverandre.  Ikke til alles glede, da han var sammen med ei frøken som han da forlot... Han fikk mye piss kastet etter seg i denne perioden.  Mye stress og mas, han måtte avlive katten sin, og vi omplasserte hunden hans da han følte han ikke fikk nok tid til å gi ho det ho trengte.. også fordi jeg hadde en hund fra før av. Den 04.juli.. dagen etter han flyttet inn, vi hadde skrevet handleliste siden vi skulle på Nordby, til min store glede skulle jeg vise han hva "stand'n stuff" Tortilla var, siden han aldri hadde hørt om dette, "tufs" tenkte jeg med ett smil om munnen ,
Han gikk på badet for å pusse tenna etter frokosten så vi fikk dratt.. han kom ut av badet, holdt seg for munnen og bablet noe jeg ikke forstod, jeg spurte om han hadde vært borti den tannen han hadde hull i, men han gikk å la seg på sofaen og vinket meg bort.. jeg så han ble rar i hele seg, jeg spurte om hva som var galt, men fikk ikke noe svar, jeg spurte igjen men han så på meg helt apatisk.. jeg sa "kan du smile? Smil!" , jeg så siden av munnen hang, "klem meg alt du kan med hendene!" Sa jeg og tok hendene hans i mine, kun venstre siden fungerte.. jeg kjente en bølge gå  igjennom hele meg, og jeg husker at jeg spurte meg selg selv "skjer dette? Skjer virkelig dette??"... jeg tok ansiktet hans i hendene mine og sa, "nå har du fått slag, jeg må ringe Ambulanse ok?", og sprang for å finne mobilen.. jeg var klar på min sak og presiserte diagnosen øyeblikkelig i samtalen, de tok meg seriøst.. hadde de drøyet så hadde han dødd på under 30 minutter.. husker at jeg hele tiden hadde hånden mitt på hjertet hans, gnidde på han og praten for å holde han bevisst, og i tilfelle hjertet sluttet å slå.. etter ca 8 minutter etter han kom ut fra badet var ambulansen på plass, de raste inn i leiligheten, DA kastet han opp og sve

vde inn og ut av bevissthet, ambulansepersonellet stilte masse spørsmål, og tømte all søppelet min utover for å se om han hadde tatt piller etc.

Vi fikk han på en båre, hendene mine var fulle av oppkast siden jeg holdt hodet hans når han holdt på, og vi kjørte i vei.

Først var det Kalnes, på veien dit hørte jeg de ropte bak at sjåføren måtte forte seg, blålys og hele pakka (han sa senere at de hadde aldri kjørt så fort), dette var en virkelig hastesak nå.. vi ankom Kalnes, jeg hadde prøvd å nå noen av hans familiemedlemmer (hadde ikke møtt de enda) , og mor var på vei. Jeg ble lastet hit og dit, men ble tilslutt hentet av en akuttlege , han forteller meg det jeg allerede visste, i tillegg så var han nå intubert og ventet på luftambulanse. Jeg ble spurt om jeg ville komme inn til akuttmottaket, jeg sa ja, skjønte i etterkant hvorfor de spurte, de ville jeg skulle se alle som prøvde sååå utrolig hardt, i tilfelle det gikk galt. Jeg telte 12 personer.. og alt gikk fort. En fra luftambulansen kom å spurte om jeg ville være med til Ullevål, uten å tenke på frykten min sa jeg øyeblikkelig ja, jeg fikk beskjed om å følge en viss person, og det gjorde jeg. På Ullevål satt jeg alene en god stund, han ble nå hasteoperert i hjernen, for å stoppe den massive blødningen.. jeg satt på ett stort venterom spik aleine.. kun mine tanker og opplevelser.. heldigvis kom mine søstre, de hadde snudd seg rundt på flekken og kjørt hit, jeg brøt sammen så vidt det var.. prøvde å holde meg sterk.  Vi ble etterhvert ført opp på intensivens venterom, vennene hans og familie dukket opp etterhvert..mennesker jeg aldri hadde sett før.  Jeg så på noen av hans nærmeste at de ikke skjønte alvoret.. det var det faktisk bare jeg som visste.. så fort som talen forsvant, og sekunder etter var han lam.. vi var der i flere timer.. dagen etter osv.  4 dager senere  (han lå nå i koma) så bestemte de seg for å ta en ny hjerneoperasjon   det var etter dette han ble stabil nok til å begynne å våkne av komaen. Ved første øyekast og berøring så visste jeg at han husket meg.. han var rolig så fort jeg holdt han i hånden, før han kom helt ut av komaen så koste han på meg slik hav gjorde før han ble syk.. jeg fikk sitte der så lenge jeg ville, siden jeg var rolig og hadde den effekten på han, selvom det er regler på slikt.  Så det satt jeg pris på. Vi fikk opplyst om at han ville ha en stor hjerneskade, og at han ville våkne som en annen mann.. i flere måneder var jeg der hver dag, overnattet de første dagene på nye sykehus,  (hvor han faktisk kysset meg for første gang etter han ble syk) , pendlet time etter time, pleiet, masserte, gjorde ting jeg ikke tidligere jeg ville forestilt meg jeg ville gjort som en "ikke sykepleier ".. men jeg gjorde det, uten tvil! Han var hjemme hos meg på permisjon fleeere helger, vi kosa oss alltid, hans største hjerneskade var Afasi, dette går på tale og forståelse, men vi fant vår måte å kommunisere på uten problem. I begynnelsen brukte vi rullestol, men han lærte seg å gå i løpet av denne tiden..

Den 15.november fikk han komme hjem fra sykehus, nå var det "ferie" frem til nytt sykehusopphold i januar.. vi hadde en fin uke sammen, hadde hatt fysioterapaut, ergoterapaut og logoped på besøk og hadde satt opp videre trening,... brått en morgen, uten at noe hadde skjedd så våknet han og ville til sitt barndomshjem.. jeg ble sjokkert og prøvde å finne ut hvorfor.. ved ett punkt så spurte jeg "elsker du meg?" Han hadde svart Ja alle ganger, men nå kom det ett nei..
Jeg sa til hans mor at de måtte hente han, etter alt jeg hadde gitt så klarte jeg ikke dette nederlaget nå.. og det gjør jeg ikke i dag heller. Men, ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli totalt eliminert av familien som jeg reddet sønnen til.. jeg fikk null oppdateringer, ett bilde på 38 dager, og ingenting mer.. han skal nå videre på ett nytt sykehus rett over nyttår, jeg spurte om han ville at jeg skulle overnatte der de første nettene så han ble komfortabel: "ja!" Fikk jeg da.. det blir hyggelig skrev jeg tilbake.. men svaret jeg fikk var at "det måtte være hemmelig ".. ok? Tenkte jeg.. jeg spurte om familien hans ikke ville at jeg skulle være med han, og gav han forslagene "ja eller nei " Nei, svarte han da..
Jeg får vondt hjertet..jeg har prøvd å gå videre med dette, men jeg får tilbake det at han musforstås og ikke kan forstå hva jeg sier.. noe som er veldig rart da vi hadde Maaaange samtaler om både gammelt og nytt som han utrykte seg på korrekt tidligere...

Jeg er nå så sliten.. jeg vet at de vil at jeg skal gi opp..slik at noen kan få "martyr" tittelen.. men  seriøst.. dette handler om hans liv, mitt liv, en ekstremt traumatiske opplevelse..for ganske mange, og spesielt han og meg som sto oppi alt..
Var det meningen at katten skulle avlives? Hunden omplasseres, at han skulle flytte inn hos meg slik at han ikke kom til å dø.. ?? Greit det.. men hver så snill.. ikke la meg gå igjennom slikt noe mer.

1.April 2011

I natt hadde jeg en drøm, og etter denne drømmen skjønte jeg att nå er det på tide å bearbeide visse hendelser, og jeg må få fortalt hva som skjedde fra mitt ståsted, dette innlegget blir sikkert ikke godt mottat av den det gjelder, men man må stå for hva man selv har gjort, jeg gjør det ikke for å henge ut noen, men for å gå videre.. så den jeg forteller i dag er historien om en dag jeg ikke kommer til å glemme..

<< Dagen er 1.april 2011, og det er en fredag. Planen om en rolig kveld sammen med min daværende kjæreste ble fort til en fest hjemme i hans kjellerstue. Tidlig denne dagen fikk jeg ett støkk i magen som fortalte meg att noe ikke var som det skulle, og att jeg måtte være på vakt. Utover dagen sjekket jeg med venner og søstre om hva de gjorde den kvelden, slik att jeg visste hvor jeg hadde de folka som jeg vet ville stille opp for meg hvis det var noe.. under festen med kjæresten og tre av hannes venner, tekstet jeg nesten hele tiden med mine kjente, og prøvde å finne ett annet sted å dra, og det skulle jeg virkelig ha gjort.

Etter en diskusjon med min kjæreste og en avgjørelse om å ikke dra på byen (siden jeg nesten var blakk, og kjæresten min hadde spurt om å låne 1000,- av meg til en guttekveld dagen etter) så ble stemningen enda værre, når jeg prøvde å si noe ble jeg overkjørt av kommentarer og bemerkninger. Derfor bestemte jeg meg for att når festen dro videre så skulle jeg konfrontere han, for jeg fortjener ikke å bli behandlet slik.

Etter pussing av tenner og stell for kvelden, var det smelling av dører og rett i seng.. jeg gikk etter og ordnet meg før sengen, tok på meg nattkjolen og gikk inn på soverommet. Nå konfronterte jeg han og spurte hvorfor han ikke snakket med meg, og hvorfor han hadde oppført seg slik den kvelden, jeg ble møtt med ett lite åpent sinn og det var ikke noe som skulle snakkes om den kvelden.. jeg ville jo selvfølgelig ikke gi meg, det værste man kan gjøre er jo å legge seg med uoppklarte problemer.. så.. jeg gav han ett valg, enten så fikk han prate om det, eller så kledde jeg på meg og gikk.. fortsatt ikke noe å få ut av den gutten, så jeg gjorde som jeg sa, kledde på meg, tok med meg baggen og vesken min og gikk opp trappen.

Jeg hørte att han kom etter meg opp trappen, og jeg kunne kjenne en liten frysning nedover ryggen, var det dette magen min hadde prøvd å varsle meg om den dagen?

Han stoppet meg midt i stuen etter jeg hadde hentet noe på kjøkkenet som var mitt. Han var sint, og var helt klar på att dette ikke var noe han skulle snakke om i dag. Tårene kom, og jeg tenkte for meg selv, att denne gutten kunne umulig elske meg slik jeg sier att jeg elsker han så lenge han ikke kan være ærlig å face disse små og egentlig bagateliserte problemene.. er det så vanskelig og ha en kommunikasjon med hverandre?


Jeg prøvde å finne ut av om han elsket meg eller ikke, jeg fikk ikke noe svar bortsett fra noen nedlatende kommentarer som jeg ikke klarte å takle der og da...jeg har som regel en ganske god tålmodighet når jeg elsker noen, men det forsvant litt når jeg skjønte att han ikke visste hva å elske noen var.. Jeg hevet høyre hånden og lot den gi han en kilevink rett på venstre kjake. Jeg skjønte umiddelbart att med min tidligere magefølelse att dette ikke var det lureste jeg kunne gjøre med en litt full, og ganske aggressive mann som jeg VET ikke takler å bli slått til..

Jeg ser han hever knyttneven ett lite sekund,  men han tar heller tak i meg og dytter meg ut døren. I disse få sekundene det tok, så gikk det mange tanker gjennom hodet, jeg MÅ inn å hente veska mi og baggen min, der har jeg pengene mine for å komme meg hjem, og mobiltelefonen min, derfor så skrek jeg på hans mor så høyt jeg kunne. Han dyttet meg ut av døren, og jeg klarte å lande på beina i bånnen av steintrappen demmes.
Innenfor hørte jeg masse bråk og rabalder, hans mor hadde våknet og gått ut i stuen.. jeg tok til mot og styrtet inn igjen for å hente vesken min.
Jeg ble stoppet nok en gang, men jeg var rask og fikk tak i tingene mine, og klarte å komme meg nærmere utgangsdøren.


ALT BLIR SVART.....

Jeg blir kastet ned trappen, med ryggen først. ..
Voldsom smerte..
En liten stund er jeg helt borte.. når jeg kommer til meg selv igjen så ligger jeg på gulvet i gangen demmes..jeg kjenner blodet renne nedover hodet og att det kiler mens det renner varmt igjennom håret. Jeg tror det var hans mor som dro meg inn.. hun hentet no papir til meg, og sa ganske rolig att det her måtte vi prate om i morgen.. jeg tenkte for meg selv " hva faen er det å prate om??!?!, ser du ikke hva sønnen din har gjort??"
Der og da var jeg i ett mareritt og begynte å lure på om jeg noen gang kom til å komme meg ut derifra.

Jeg fikk meg selv bort til vesken min, dro fram mobilen og fikk ringt en kamerat av meg, og sa att han måtte komme å hente meg, og så godt som han kjenner meg så skjønte han med en gang att noe var galt, han kjente det selv, att noe hadde skjedd. Han kastet seg i en taxi med en gang..
jeg skulle nok en gang prøve å gå.. denne gangen ble jeg dyttet ned i en stol, han holdt meg fast etter håret og stirret meg dypt i øynene,
 Jeg spurte om han var gal, og att jeg kom til å anmelde han. Han spurte meg da om hva jeg skulle anmelde han, jeg ropte ut " jeg har slått hull i hodet, jeg må på legevakta, jeg blør jo!!". svaret jeg fikk var, "du blør faen ikke!!"
Jeg tror han var så sint att han ikke forsto selv hva som hadde skjedd, han så ikke omfanget av episoden.

Jeg fikk dyttet han bort med beinet mitt, og gikk nok en gang mot døren, denne gangen fikk jeg gå.. det regnet ute og var mørkt, klokken var vel sikkert 01-02 på nattaen. Jeg gikk i ett tempo jeg aldri hadde gått før, jeg hørte etter lyder bak meg, og gikk igjennom inni hodet mitt hvor jeg skulle løpe hvis det skjedde noe mer.
Etter å ha gått en stund, med blod rennende nedover hodet, og smerte som kom snikende på meg etter fallet ned trappen, så jeg endelig en taxi komme rundt en sving, og jeg skjønte att endelig var kameraten min her. Han hadde vær utroligt rask, men alt virket som en evighet.
Han gikk ut av bilen og etter ett sekund så holdt han meg i armene sine, og da kom sjokket og reaksjonen etter alt som hadde skjedd. Jeg skalv hele veien hjem, og jeg kan ikke huske att jeg pratet så mye..

*Jeg er forresten evig takknemelig for att han stilte opp for meg, og att han skjønte alvoret i saken bare ved att jeg sa fire små ord, "kom og hent meg!" Denne gutten har ett hjerte av gull!*

dagen etterpå klarte jeg såvidt å gå, ankelen var forslått, samme med hodet, overarm, underarm, albue, hofte, lår og legg, øret mitt var hardt som stein, og jeg kunne se att jeg begynte å bli svart-blå bak øret. Jeg så tydelig att jeg skalv fortsatt, og fortsatt var i en slags sjokktilstand. Pappa var våken når jeg kom hjem den natten, og jeg tror han også var sjokket over hendelsen. Og når jeg så mamma og ho lurte på hva som hadde skjedd, kom tårene på nytt, og jeg måtte samle meg før jeg fikk sagt noe mer..
etter tre dager dro jeg til legevakten, siden jeg kjente att det begynte å stikke i lungene mine når jeg pustet,  der fikk jeg vite att jeg hadde brist i to ribbein, og han ga meg noen sterke smertestillende. Han dokumenterte alle blåmerker og forslåtte deler av kroppen, slik att jeg hadde bevis når jeg skulle anmelde det..
I dag har jeg fortsatt ett vondt øre, brusken har blitt forflyttet slik att det har blitt en klump eller samling av brusk, jeg kjenner det hver gang jeg legger meg med hodet på puten, og jeg har ett søkk inn i leggen, som gjør att det ser ut som om att jeg har ett konstant blåmerke.

Men, jeg gjorde det aldri... jeg anmeldte han aldri.. jeg klarer fortsatt ikke å svare på hvorfor jeg ikke gjorde det den dag i dag.. jeg sitter med flere av hans hemligheter som få kjenner til, og jeg holder fortsatt kjeft.

Er det fordi jeg er medmenneskelig eller fordi jeg er redd? >>