1.April 2011

I natt hadde jeg en drøm, og etter denne drømmen skjønte jeg att nå er det på tide å bearbeide visse hendelser, og jeg må få fortalt hva som skjedde fra mitt ståsted, dette innlegget blir sikkert ikke godt mottat av den det gjelder, men man må stå for hva man selv har gjort, jeg gjør det ikke for å henge ut noen, men for å gå videre.. så den jeg forteller i dag er historien om en dag jeg ikke kommer til å glemme..

<< Dagen er 1.april 2011, og det er en fredag. Planen om en rolig kveld sammen med min daværende kjæreste ble fort til en fest hjemme i hans kjellerstue. Tidlig denne dagen fikk jeg ett støkk i magen som fortalte meg att noe ikke var som det skulle, og att jeg måtte være på vakt. Utover dagen sjekket jeg med venner og søstre om hva de gjorde den kvelden, slik att jeg visste hvor jeg hadde de folka som jeg vet ville stille opp for meg hvis det var noe.. under festen med kjæresten og tre av hannes venner, tekstet jeg nesten hele tiden med mine kjente, og prøvde å finne ett annet sted å dra, og det skulle jeg virkelig ha gjort.

Etter en diskusjon med min kjæreste og en avgjørelse om å ikke dra på byen (siden jeg nesten var blakk, og kjæresten min hadde spurt om å låne 1000,- av meg til en guttekveld dagen etter) så ble stemningen enda værre, når jeg prøvde å si noe ble jeg overkjørt av kommentarer og bemerkninger. Derfor bestemte jeg meg for att når festen dro videre så skulle jeg konfrontere han, for jeg fortjener ikke å bli behandlet slik.

Etter pussing av tenner og stell for kvelden, var det smelling av dører og rett i seng.. jeg gikk etter og ordnet meg før sengen, tok på meg nattkjolen og gikk inn på soverommet. Nå konfronterte jeg han og spurte hvorfor han ikke snakket med meg, og hvorfor han hadde oppført seg slik den kvelden, jeg ble møtt med ett lite åpent sinn og det var ikke noe som skulle snakkes om den kvelden.. jeg ville jo selvfølgelig ikke gi meg, det værste man kan gjøre er jo å legge seg med uoppklarte problemer.. så.. jeg gav han ett valg, enten så fikk han prate om det, eller så kledde jeg på meg og gikk.. fortsatt ikke noe å få ut av den gutten, så jeg gjorde som jeg sa, kledde på meg, tok med meg baggen og vesken min og gikk opp trappen.

Jeg hørte att han kom etter meg opp trappen, og jeg kunne kjenne en liten frysning nedover ryggen, var det dette magen min hadde prøvd å varsle meg om den dagen?

Han stoppet meg midt i stuen etter jeg hadde hentet noe på kjøkkenet som var mitt. Han var sint, og var helt klar på att dette ikke var noe han skulle snakke om i dag. Tårene kom, og jeg tenkte for meg selv, att denne gutten kunne umulig elske meg slik jeg sier att jeg elsker han så lenge han ikke kan være ærlig å face disse små og egentlig bagateliserte problemene.. er det så vanskelig og ha en kommunikasjon med hverandre?


Jeg prøvde å finne ut av om han elsket meg eller ikke, jeg fikk ikke noe svar bortsett fra noen nedlatende kommentarer som jeg ikke klarte å takle der og da...jeg har som regel en ganske god tålmodighet når jeg elsker noen, men det forsvant litt når jeg skjønte att han ikke visste hva å elske noen var.. Jeg hevet høyre hånden og lot den gi han en kilevink rett på venstre kjake. Jeg skjønte umiddelbart att med min tidligere magefølelse att dette ikke var det lureste jeg kunne gjøre med en litt full, og ganske aggressive mann som jeg VET ikke takler å bli slått til..

Jeg ser han hever knyttneven ett lite sekund,  men han tar heller tak i meg og dytter meg ut døren. I disse få sekundene det tok, så gikk det mange tanker gjennom hodet, jeg MÅ inn å hente veska mi og baggen min, der har jeg pengene mine for å komme meg hjem, og mobiltelefonen min, derfor så skrek jeg på hans mor så høyt jeg kunne. Han dyttet meg ut av døren, og jeg klarte å lande på beina i bånnen av steintrappen demmes.
Innenfor hørte jeg masse bråk og rabalder, hans mor hadde våknet og gått ut i stuen.. jeg tok til mot og styrtet inn igjen for å hente vesken min.
Jeg ble stoppet nok en gang, men jeg var rask og fikk tak i tingene mine, og klarte å komme meg nærmere utgangsdøren.


ALT BLIR SVART.....

Jeg blir kastet ned trappen, med ryggen først. ..
Voldsom smerte..
En liten stund er jeg helt borte.. når jeg kommer til meg selv igjen så ligger jeg på gulvet i gangen demmes..jeg kjenner blodet renne nedover hodet og att det kiler mens det renner varmt igjennom håret. Jeg tror det var hans mor som dro meg inn.. hun hentet no papir til meg, og sa ganske rolig att det her måtte vi prate om i morgen.. jeg tenkte for meg selv " hva faen er det å prate om??!?!, ser du ikke hva sønnen din har gjort??"
Der og da var jeg i ett mareritt og begynte å lure på om jeg noen gang kom til å komme meg ut derifra.

Jeg fikk meg selv bort til vesken min, dro fram mobilen og fikk ringt en kamerat av meg, og sa att han måtte komme å hente meg, og så godt som han kjenner meg så skjønte han med en gang att noe var galt, han kjente det selv, att noe hadde skjedd. Han kastet seg i en taxi med en gang..
jeg skulle nok en gang prøve å gå.. denne gangen ble jeg dyttet ned i en stol, han holdt meg fast etter håret og stirret meg dypt i øynene,
 Jeg spurte om han var gal, og att jeg kom til å anmelde han. Han spurte meg da om hva jeg skulle anmelde han, jeg ropte ut " jeg har slått hull i hodet, jeg må på legevakta, jeg blør jo!!". svaret jeg fikk var, "du blør faen ikke!!"
Jeg tror han var så sint att han ikke forsto selv hva som hadde skjedd, han så ikke omfanget av episoden.

Jeg fikk dyttet han bort med beinet mitt, og gikk nok en gang mot døren, denne gangen fikk jeg gå.. det regnet ute og var mørkt, klokken var vel sikkert 01-02 på nattaen. Jeg gikk i ett tempo jeg aldri hadde gått før, jeg hørte etter lyder bak meg, og gikk igjennom inni hodet mitt hvor jeg skulle løpe hvis det skjedde noe mer.
Etter å ha gått en stund, med blod rennende nedover hodet, og smerte som kom snikende på meg etter fallet ned trappen, så jeg endelig en taxi komme rundt en sving, og jeg skjønte att endelig var kameraten min her. Han hadde vær utroligt rask, men alt virket som en evighet.
Han gikk ut av bilen og etter ett sekund så holdt han meg i armene sine, og da kom sjokket og reaksjonen etter alt som hadde skjedd. Jeg skalv hele veien hjem, og jeg kan ikke huske att jeg pratet så mye..

*Jeg er forresten evig takknemelig for att han stilte opp for meg, og att han skjønte alvoret i saken bare ved att jeg sa fire små ord, "kom og hent meg!" Denne gutten har ett hjerte av gull!*

dagen etterpå klarte jeg såvidt å gå, ankelen var forslått, samme med hodet, overarm, underarm, albue, hofte, lår og legg, øret mitt var hardt som stein, og jeg kunne se att jeg begynte å bli svart-blå bak øret. Jeg så tydelig att jeg skalv fortsatt, og fortsatt var i en slags sjokktilstand. Pappa var våken når jeg kom hjem den natten, og jeg tror han også var sjokket over hendelsen. Og når jeg så mamma og ho lurte på hva som hadde skjedd, kom tårene på nytt, og jeg måtte samle meg før jeg fikk sagt noe mer..
etter tre dager dro jeg til legevakten, siden jeg kjente att det begynte å stikke i lungene mine når jeg pustet,  der fikk jeg vite att jeg hadde brist i to ribbein, og han ga meg noen sterke smertestillende. Han dokumenterte alle blåmerker og forslåtte deler av kroppen, slik att jeg hadde bevis når jeg skulle anmelde det..
I dag har jeg fortsatt ett vondt øre, brusken har blitt forflyttet slik att det har blitt en klump eller samling av brusk, jeg kjenner det hver gang jeg legger meg med hodet på puten, og jeg har ett søkk inn i leggen, som gjør att det ser ut som om att jeg har ett konstant blåmerke.

Men, jeg gjorde det aldri... jeg anmeldte han aldri.. jeg klarer fortsatt ikke å svare på hvorfor jeg ikke gjorde det den dag i dag.. jeg sitter med flere av hans hemligheter som få kjenner til, og jeg holder fortsatt kjeft.

Er det fordi jeg er medmenneskelig eller fordi jeg er redd? >>